TRANE - et drama

 

Trane - foto hentet fra Store Norske Leksikon

 

Vi kjørte over Torpaåsen på vei til Lillehammer en maikveld i skumringen. Jeg var passasjer i forsetet. Vi hadde passert flere fareskilt med bilde av elg og sau, så jeg holdt øye med veikanten for å se om det lå sauer der. Jeg saumfór skogen og myrene vi passerte i tilfelle det skulle dukke opp en elg som hadde tenkt å bykse ut i veien foran bilen vår. Jeg fikk øye på et merkelig, stort dyr lenger framme. Det var grått og stod på myra innafor et gjerde. Jeg tenkte det ikke kunne utgjøre noen fare for oss. Men hva i alle dager kunne det være for et dyr? Det liknet hverken sau eller elg.

Da vi passerte, så jeg at det var en trane som beitet på myra. Den stod med nebbet ned i mosen og fant seg noe snadder der. Jeg gjenkjente straks fuglen, men den var større enn jeg hadde forestilt meg. Et flott dyr på høyde med et to år gammelt barn. Og det er her dramaet kommer inn.

Vårt møte med tranen denne gangen foregikk helt udramatisk. Vi kjørte i lukket bil på veien, tranen holdt seg i ro på myra bak gjerdet. 

Dramaet utspilte seg for nesten 70 år siden på Maihaugen. Det er ikke noe jeg husker, men jeg er blitt fortalt historien gjentatte ganger. Historien har tre hoved"personer", - det er skurken Tranpetter, offeret Jorun og helten Mor:

 Maihaugen er et friluftsmuseum som ligger vakkert til på Lillehammer. Mellom de gamle husene gikk den gang en trane som hadde fått navnet Tranpetter. Hvorfor en trane hadde slått seg til på Maihaugen, er ikke godt å vite. Tranpetter kom tilbake til Maihaugen hver vår. På sommerstid er det mye folk på området, og mange var interessert i den store fuglen, ville ta på den og gi den mat. Med årene ble Tranpetter en smule irritabel og gretten.

Denne sommeren hadde Mor og Far besøk av slekt fra Vestlandet. Maihaugen var et fint sted å ta med gjester. Etter en runde inn og ut av gamle hus og spasering i fin natur, endte begge familier med barn og voksne opp i setergrenda øverst på området for å få seg en pause og spise rømmegrøt på kaféen på Valbjørseter. De voksne satt og pratet og koste seg og barna sprang rundt og lekte.

Et hyl skjærer gjennom idyllen. En mor løper det forteste hun kan, triver en stabbende jentunge rett foran nebbet til den store fuglen som har sett seg ut barnets øyne som snadder. I det han skal hakke til seg byttet, forsvinner det centimetere fra ham.

Det ble skriking og roping. Jorun skrek, Mor skrek, de andre barna skrek, voksne stimlet til. Det ble høylytt snakking og diskutering. Mor og barn stod skjelvende og ville hjem. De andre barna ville også hjem.

Det ble ikke fortært mer rømmegrøt i familien den dagen. Kaffen ble servert hjemme. Mor og Jorun kom uskadet fra dramaet. Om opptrinnet fikk et etterspill sier historien ingenting om. Men neste vår kom det ingen Tranpetter til Maihaugen. 

 

 

NORGE PÅ TVERS

 

Jeg har bodd i Bergen i over 40 år. Men siden jeg er oppvokst på Østlandet, er det blitt mange turer tvers over Norge i årenes løp. For ett år siden gikk turen i sorg over fjellet. Min bror, Magnar, var død. Denne gangen skulle vi til leiligheten hans - som vi har kjøpt som sekundærbolig - for å feire påsken på Lillehammer. 

Nå tar jeg dere med på turen fra vest til øst i Norge. Jeg satt i bilen og fotograferte, så kvaliteten på bildene blir deretter. Noen ganger stoppet vi, man må jo ha tissepauser, matpauser og strekke på bena av og til. Vi bruker rundt åtte timer på turen. Om vinteren kjører vi for det meste over Filefjell og bl.a. den lange Lærdalstunellen. Men denne gangen tillot vær- og føreforholdene at vi kjørte Hardangervidda. Her kommer et bilderas. Bildene er tatt lørdag før palmesøndag. Trykk på bildene så blir de større. God fornøyelse!

Man skal ikke så langt ut av Bergen før det blir landlig:

På vei mot Arna

 

 

Bru over til Osterøy

Typisk vestlandsvei. Rasfarlig fjell på den ene siden og fjord på den andre. Man må brøyte seg vei gjennom fjellet.

 

På Kvåle, før Voss, har vi alltid et kort stopp ved Vossevatnet.

Veien går utenom Voss sentrum. Her ser vi så vidt gondolbanen som går opp til Hanguren der det er skitrekk når snøen ligger.

Flotte fjellformasjoner på vei videre fra Voss.

 

Her har vi kommet til den lange Vallaviktunellen med veikryss midt i. Vi svinger østover.

Fra Vallaviktunnelen bærer det rett ut på Hardangerbrua.

 

 

Hardangerbrua er 1380 meter lang og den lengste hengebrua i Norge.

 

Hardangerbrua har tunnel i begge ender! Vi ser at været var fint og vinden rolig.

I Eidfjord er det alltid masse turister og rasfare.

Måbødalen er verd et kapittel for seg. Men det er vanskelig å ta bilder mens vi kjører der. Det går i korketrekkersvinger og tunneler oppover. Her er vi nesten på toppen.

Her ser vi så vidt Vøringsfossen og Fossli hotell. Herfra kan man gå ut på et platå og se rett ned i fossen. Vi stoppet ikke der denne gangen. Men det anbefales. En svimlende opplevelse.

Endelig er vi oppe på Hardangervidda! Det var ikke mye snø der. Men en og annen skiløper kunne vi se.

På vei ned Hallingdalen. Skog så langt øyet kan se.

Valdres. Dette skianlegget vi ser lengst borte i åsen ligger i Aurdal. Det var nok ikke åpent. De sliter, de som skal leve av skiturister denne påsken.

 

Som dere ser hadde det begynt å skumre da vi kom til Valdres og vi var ivrige etter å komme fram. 

Da vi kjørte ned Etnedalen,titta månen opp og så på oss. Så gjemte den seg igjen, men kikka opp over åsen igjen senere og fulgte oss hele veien til Lillehammer. Men da var det blitt for mørkt til at mitt enkle mobilkamera greide ta gode bilder.

Været har vært skiftende så langt i påska her østpå. Men vi har funnet fine vårtegn også i år. 

Hestehoven lyser opp i grøfta utenfor Lillehammer.

 

 

God påske, hilser den.

GRATULERER MED DAGEN ALLE KVINNER VERDEN OVER!

 I solidaritet med kvinner i alle aldere verden over og i takknemlighet til dem som gikk foran og banet vei for oss. Gratulerer med kvinnedagen!

JEG FORSTÅR INGENTING! GJØR DERE?

 Jeg fikk disse to bøkene til jul. Tittel, terningkast og omtale ser veldig lovende ut. Tid og rom er spennede og svimlende tema behandlet i romans form. Dette kan bli interessant, tenkte jeg.

"Solvej Balle leverer med Om utregning av romfang et mesterverk til tiden" sies det og hun blir tildelt Nordisk Råds Litteraturpris for 2022.

Baksideteksten på første bok forteller at dette bare er begynnelsen. Det skal bli sju bøker. Forfatteren har foreløpig brukt 35 år på verket.

 Jeg begynner å lese, det virker lovende. 

Mens Tara Selter er ute på reise stopper tiden opp den attende november. Livet hennes fortsetter, men for alle andre gjentar dagen seg, de gjør de samme tingene dag etter dag og kalenderen viser stadig 18. november. Verden har hengt seg opp, men Tara kan gjøre nye ting og gå videre i livet. Hun brenner seg på en ovn, og såret utvikler seg og gror etter hvert som dagene går. Håret hennes vokser, men alle andre henger igjen og gjentar omigjen og omigjen den attende november og alt de gjorde den dagen, dag etter dag. Været gjentar seg også.

"Språket er vakkert, presist, dynamisk og organisk", skriver Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad.  Hvordan kan han si det? tenker jeg. Som leser opplever jeg at språket og fortellermåten skyver meg unna, holder meg på avstand. Forfatteren påstår at ting skjer, men det er vanskelig å følge logikken i at ting forsvinner for å dukke opp igjen. Og at hun kan dukke inn i livet til mannen sin, snakke og diskutere situasjonen med han, men at han neste dag ikke husker noe. Vi får ikke være med i disse samtalene. Det er ingen direkte tale her. Dermed holdes vi utenfor diskusjonen. Hvordan tar egentlig mannen hennes dette at hun opplever at han og resten av verden har stoppet opp mens hun opplever nye dager? Mannen blir en uklar skyggefigur. Den påståtte samtalen forsvinner i tåketale.

På side 44 i første bok av dette som skal bli til sju bøker, faller det hele sammen for meg, i det hun skriver en slags konklusjon som jeg mener jeg som leser skulle trekke selv ved å lese denne romanserien. Hun forteller meg hva jeg skal tenke! Da trenger jeg liksom ikke lese lenger. Er det dette hun vil si med alle disse bøkene?

"Underlig at man kan bli så foruroliget av det usannsynlige, tenker jeg nå. Når vi vet at hele vår eksistens hviler på merkverdigheter og usannsynlige sammentreff. At det er på grunn av disse merkverdighetene at vi overhodet er her."  osv.osv. skriver hun. 

Fordi hun ikke orker at mannen gjør de samme tingene dag etter dag, flytter hun inn på gjesterommet. Hun begynner å skrive om dagene sine. Men det skjer svært lite. "Og dagen er over", ender mange av notatene med. 

Det er så kjedelig!

I neste bok bestemmer hun seg for å reise. Hun reiser til forskjellige land for å oppleve årstider. Hun er lei av 18. november. Men blir det mer interessant lesing av det? Jeg  syns ikke det!

Beklager, Solvej Balle, men jeg orker ikke bli med deg på denne lange reisen din gjennom stadig nye attende novemberdager. Jeg kjedet meg hele veien mens jeg leste og ventet på noe som aldri kom, noe som skulle få meg til å ville lese videre. Jeg syns språket, fortellermåten, ja selv Tara Selter er uutholdelig kjedelig!

Kanskje er det noe jeg ikke forstår her, det må jo være det! Er det noen av dere som har lest disse bøkene og har knekt koden?

Jeg sier: Bruk heller tiden på å lese Ingri Lønnebotns Om dette har jeg ikke flere ord, som jeg skrev om i et tidligere blogginnlegg. Den er innholdsmettet, intens og viktig. 

UAVHENGIG BOKHANDEL I STORGATA PÅ LILLEHAMMER

 Vi har kjøpt min avdøde brors leilighet på Lillehammer. Nå reiser vi små turer dit for å innrede leiligheten som sekundærbolig for oss i pensjonisttilværelsen. Fra leiligheten har vi fin utsikt over Mjøsa og åsene på vestsida. De slake åsene med snødekte jorder og trær gir meg ro i sjelen.

Lillehammer er min barndoms by. Men for over førti år siden rotet jeg meg til Bergen og er blitt her siden. Det er stor forskjell på Bergen og Lillehammer. Begge byer har sine vakre særtrekk. Lillehammer har Storgata. Og på tur i Storgata på Lillehammer for et par år siden, fant jeg noe så uvanlig som en uavhengig bokhandel, nemlig Anton & James bohandel. Den ligger i Storgata 40, i et av disse koselige, gamle trehusene som ligger side om side i denne gågata som av og til blir til "Stågata" når det foregår store ting i den pittoreske byen.

 

Men butikkene i Storgata sliter i konkurranse med kjøpesenteret og andre butikker i utkanten av byen. Det handler som så mange steder om tilgang med bil. Så jeg ble så glad nå da jeg så at denne bokhandelen har klart seg i konkurranse med kjedene.

Er du i stand til å gå og er du på jakt etter lesestoff, anbefaler jeg denne unike bokhandelen. Her får du bøker kjedene ikke har. Her får du en deilig atmosfære og personlig service og hjelp til å finne lesestoff for akkurat deg. Ta en tur hit neste gang du er på Lillehammer.

Jeg lovte å skrive om noen spesielle bøker, men nå måtte jeg skrive om denne bokhandelen denne gangen. Håper alle har godt lesestoff. Jeg kommer tilbake med mer om bøkene jeg fikk til jul.

GODE BØKER ANBEFALES

Snøen har for lengst regnet bort her i Bergen. Regnværsdager er lesedager. Jeg fikk bøker til jul:

 Det første inntrykket av ei bok får man jo av omslaget. Ser noen av disse bøkene spesielt innbydende ut? 

Mitt svar er at det disse bøkene har til felles er at de ser usedvanlig brune og kjedelige ut utenpå! Har ikke forlagene designere med bedre fantasi? 

Er disse bøkene kjedelige? NEI! De fortjener mer spennede omslag! Jeg har lest ferdig fire av dem. Tre av dem vil jeg anbefale. De siste skjønner jeg lite av. Dette kommer jeg tilbake til.

GODE BØKER:

Først Hildegunn Dales fine diktbok utgitt på Samlaget. HUSET JORDA I VATN. Hun skriver korte dikt på lettlest nynorsk. 

"Ferga på veg inn sundet

og eg reiser meg

frå steinen eg sit på ved vatnet

med eit nytt minne, heilt skarpt

av den sorga som kjem når eg hugsar

at eg ikkje skal vende attende til deg "

Anbefales!

De to neste bøkene handler om fedre :

 

Jeg forstår at forlaget vil vise ei grå blokk med liv som leves på innsiden. Hva foregår der? Men om jeg ikke hadde lest om denne boka og satt den på ønskelista mi til jul, tror jeg neppe omslaget hadde fått meg til å stanse ved den i bokhandelen. 

Ingri Lønnebotn : Om dette har jeg ikke flere ord Kapabel forlag. Detter er en bok du bør lese!

Hva er det med faren til venninna? Hvordan kan ei jente se hva som skjer med venninna som har et så nært forhold til faren sin?  Er det normalt å sitte på fanget til faren når hun er blitt så stor? Og når jegpersonen begynner å forstå, hva kan hun gjøre med det?

 

Baksidetekst fra forlaget

 Av en eller annen grunn har jeg ikke lest noe av Ingri Lønnebotn før. Det skal jeg gjøre noe med så fort som mulig! Det denne damen skriver er krutt! Jeg var fanget fra første side:

 

Første side

Dette er ei trist bok, men ei viktig bok. Ei voksen kvinne ser tilbake på oppveksten sammen  med venninna som ikke orket å leve lenger. Hva kunne hun ha gjort for henne?

- Han er egentlig snill - og veldig glad i meg, sa du etter historien i München. 

En sjelden gang med grugg i stemmen. Vi satt på rommet ditt; du hadde begynt å bite negler og slet konstant i hårtuppene når du snakket. Noe hadde skjedd på den reisen, men du nektet å gå inn på det.

- Jeg husker jo nesten ingenting!

Anbefales!

Jeg kommer tilbake til de andre bøkene i neste innlegg.

Julen er forbi. Det snør. Tid for å lese bøker!

Forsidebilde: Birk Tjelmeland

GODT NYTT ÅR!

Jeg har skrevet om Strandamalerne flere ganger før, om kunstnerparet Alt Går Bra sitt arbeide med å samle bilder og stoff og nøste opp i fenomenet. Det har også vært flere utstillinger, både i Alt Går Bra Lokale i Bergen sentrum, på Lindåstunet i Alver Kommune der Strandamalerne kom fra

 

Kunstnerne blir fotografert i Lindåstunet

og sist i Sogn og Fjordane kunstmuseum under Førdefestivalen der Alt Går Bra var festivalkunstnere.

Fra Høgesalen i Sogn og Fjordane kunstmuseum 

der publikum lånte ut Strandamaleriene sine til utstillingen.

 

Nå er det kommet bok om Strandamalerne, utgitt av Museumsforlaget og redigert av Alt Går Bra.  Kjente stemmer i kunstfeltetbåde i Norge og utlandet trekker frem Strandamalerne som et spesielt kunstfenomen og løfter dem opp i den seriøse kulturhistoriske debatten der de ikke tidligere har fått plass.

Hvorfor var Strandamalerne så elsket av folket og så utskjelt av kultureliten og de som mente å sitte med den gode smak? Og hva er synet på disse malerne og maleriene i dag?

Del av baksidetekst.

Dette er blitt en svært interessant bok med tekster av Sandra Lillebø, forfatter; Frode Sandvik, kurator for moderne kunst ved Kode kunstmuseer i Bergen; Tonje Haugland Sørensen, film- og kunsthistoriker ved Universitetet i Bergen; FrederikToudoire-Surlapierre og Alessandra Ballotti, professorer ved Senter for nordiske studier ved Sorbonne-Universitetet i Paris; Charles Russell, professor emeritus i engelske og amerikanske studier ved Rutgers Universityi New Jersey; Hans Marius Hansen, filosof og essayist og førsteamenuensis ved Universitetet i Bergn; Geir Haraldseth, kurator ved Nasjonalmuseet ; Susanne Christensen, master i litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen i tillegg til tekster av Alt Går Bra.

Alle tekstene er oversatt til norsk og tar for seg fenomenet på forskjellige måter. Boken er rikelig utstyrt med bilder av Strandamalerier og fotografier fra Stranda og Strandamalere.

Er det sånn som Dagbladet, som den gang kalte seg en kulturavis, hevdet, at folk flest har dårlig kunstsmak og må oppdras og fortelles hvilke bilder de skal henge på veggene sine?

Hva tenker du? 

Er det ikke så vi får lyst til å synge "Fager kveldsol smiler over heimen ned" som en av forfatterne skriver?

Maleri av J Hølleland

 

SLAKTEREN KOMMER. Et førjulsminne.

 I min barndoms dal var det en bygdeslakter som reiste rundt på gårdene og slaktet julegrisene. Grisene var fetet opp og skulle bli til ribbe, pølser, sylte og mye mer. Blodet ble også brukt til mat. 

Jeg husker godt da slakteren kom til oss. Dette illustrerende bildet fant jeg på nettet. Akkurat sånn var det.

Illustrasjonsfoto. Ukjente mennesker og fotograf.

 ET FØRJULSMINNE:

En diger bil kom durende opp bakken og stoppa foran låven. Arve var på beina med en gang.

-Der har vi han, sa han, supte i seg resten av kaffen og forsvant ut i gangen. Like etterpå så vi han stå og snakke med en fremmed mann ute på gårdsplassen.

-Det er slakteren, sa Magnar, han kjente han igjen fra i fjor og året før. Han skjønte hva som skulle skje. Mor hadde satt en stor kjele med vatn på ovnen. Hun var stille i dag, syntes jeg. Det var en rar stemning i huset. Katten hadde lagt seg til under ovnen og ville ikke ut. Mor gikk bort til vinduet og kikka ut.

-Bli inne, unger! sa hun og så forsvant hun også ut.

-De skal slakte grisen! sa Magnar. Han venta litt. Så for han etter ut. Vi andre så på hverandre.

-Ikke se ut, sa Asbjørg. Hun prøvde å få oss til å tegne i tegnebøkene som mor hadde funnet fram før slaktebilen kom. Anne-Toril og Johan satt under bordet og lekte med noen klosser. De var for små til å forstå hva som foregikk.

Kristin, Toralf og jeg kikka under kjøkkengardina. Det var ei kvit og rød kappe som hang tvers over vinduet og stengte for utsikta på midten av ruta. Vinduet var kaldt. Vi kunne se frostrøyken som stod ut av munnene på karene mens de snakka. De forsvant inn stallskuten. Mor snudde seg mot Magnar og vifta med handa for å få han til å gå inn. Han stod med henda i bukselommene, men han ble ikke med mor da hun gikk inn. Da vi hørte mor i gangen, lot vi som vi var veldig opptatt med å tegne.

Mor gikk bort til vasskjelen og sjekka om vatnet kokte. Hun la mer ved innpå ovnen og skrudde opp trekken. Hun kasta et blikk ut vinduet, men sa ingenting. Jeg ble urolig inni meg når mor var sånn. Mor var ikke glad.

Vi hørte et hyl. Alle sprang bort til vinduet. Vi løfta opp gardinkappa og så ut. Der kom Arve og slakteren ut med grisen. De drog han i et tau ut stallskutdøra og bortover mot slaktebenken de hadde satt opp uttafor stabburet. Grisen ville ikke. Den skreik og hylte og stritta imot. Magnar stod der ute og så på. Han hadde tatt hendene ut av bukselommene nå. Han hadde ikke tatt votter på seg, så jeg.

-Ikke se! sa mor. Hun var litt streng i stemmen. Jeg snudde meg mot henne. Hun var opptatt med vasskjelen. Da hørte vi et høyt smell og så ble det stille. Det ble stille både ute på gardsplassen og inne på kjøkkenet.

Mor stod rolig ved kjøkkenbenken litt. Så gikk hun ut. Asbjørg, Kristin, Toralf og jeg klatra opp på benken foran kjøkkenvinduet så vi kunne se bedre. Grisen lå daud på den hardtrakka snøen. Det var røde flekker i snøen. Arve og slakteren tok tak i grisen og fikk hengt den opp i en diger krok på stabbursveggen. Grisen var like høy som dem. Det rant blod fra den ned i en stor stamp som mor stod og rørte i med ei lang sleiv.

Etter ei stund kom hun inn og henta kjelen med kokende vatn. Det var den største kaffekjelen vi hadde. Det rauk ut av tuten på den mens hun bar den bort til grisen. Nå hadde karene lagt grisen på slaktebenken. Mor helte kokende vatn på den mens Arve og slakteren skrapte bort busta. Dampen stod rundt dem. Så begynte de å skjære i grisen. Da orka jeg ikke å se mer.

Jeg tenkte på grisen som hadde gått under låvebrua, glad og fornøyd med krøll på halen i sommer. Den likte at jeg klødde den på ryggen.

Og nå låg den der daud og skulle bli julemat til oss. Det var ikke rart mor var litt stille i dag. Vi sa ikke noe vi ungene heller. Vi hørte bare småungene som satt under bordet og krangla om noen byggeklosser. Ingen kikka bak gardina lenger.